Livet er en berg-og dalbane

Høyt oppe den ene dagen, langt nede den andre.
Sånn er livet vårt akkurat nå.
Og Stig&jeg har opptur og nedtur på forskjellige tidspunkt - til tider litt slitsomt.

Stig har nok gått tilbake på jobb i 100% litt for tidlig, og det merkes godt på humøret her hjemme. Men å si at han kanskje skulle ha trappa ned litt er nytteløst, det er visst nedtur og han skal klare å komme seg gjennom dette...vi får se hvor lenge det varer.
Vi hadde en lengre prat igår, og begge fikk luftet ut litt. Håper vi kommer oss til psykologen i neste uke, kan være greit å få litt drahjelp og hun åpner for endel tema som vi kanskje stenger litt ute oss imellom.

Vi har endel å tenke på for tida.
Vi savner noen som skjønner hva vi har gått gjennom, og hva som venter oss fremover.
Midt oppi dette har vi familie som ikke klarer å sette seg inn i vår situasjon og sliter noe innmari med å forholde seg til oss og det som skjedde med Isak. Det gjør ikke livet lettere for oss akkurat, og nå må vi bare koble ut litt.
Vi har tatt kontakt med diverse foreninger, for å kanskje komme i kontakt med flere par som har mistet et barn.
I morra kommer det 2 damer hjem til oss fra Foreningen for uventet barnedød. Jeg har pratet endel med de på telefonen og de ville gjerne komme å se bilder, prate om Isak og hjelpe oss å finne noen som har vært gjennom det samme. Håper det lar seg gjøre før sommerferien ihvertfall.

Jeg er rimelig bestemt på at det ikke blir 100% jobbing før etter ferien for min del.
Merker at de på jobb prøver å tøye grensene, lett at det blir litt ekstra-jobbing når jeg er på plass. Idag har det vært ulike telefonhenvendelser og forespørsel om jeg kan jobbe litt ekstra i neste uke. Jeg er jo sykemeldt for en grunn, hvis jeg hadde følt at alt gikk på skinner ville jeg jo ikke ha hatt sykemelding?
Skal ta en prat med sjefen på fredag, for da skal jeg være vikar for vikaren min...