Kortversjon av det som skjedde...

Fødselen starta på normal måte 22. desember, men når jordmora skulle ta vannet starta ”marerittet” vårt.
Det var sterkt misfarga, og via en elektrode på Isak’s hode fikk hun signaler på at han ikke hadde det bra i magen.
Det ble slått katastrofealarm, og før vi visste ordet av det var jeg på vei ned for keisersnitt og narkose.Isak ble født ca. 10 min etter alarmen gikk, sterkt medtatt og de måtte bruke 15 min før hjertet kom igang. Deretter tok det 40 min før han pusta selv. Stig satt på gangen og visste ingenting, før jordmora kom ut og ga beskjed om at alt var bra med meg – men Isak var under behandling og hun visste ikke om han ville overleve. Det var nok en spent og redd pappa som venta på beskjed.
Etterhvert ble Isak trilla ned til nyfødt intensiv og Stig fikk være med. Alt så usikkert ut og legene kunne ikke si om Isak ville overleve natta.
Heldigvis stabiliserte han seg, og innen jeg våkna var han i forholdsvis fin form.
Jeg fikk komme ned samme natt, og fikk han på brystet for første gang – stort øyeblikk!!

Fikk kanskje fort beskjed om at de ikke ante hvor store skader Isak hadde fått ifb oksygenmangel, og at vi måtte beregne lang tid før de kunne gi oss et svar.Han slet mye med kramper og pustepauser. Alt vi tenkte på da var om han ville overleve, og om vi noengang ville få han med oss hjem.
Dagene gikk, og Isak ble stadig bedre. Vi fikk besøk av familie og i romjula begynte han å røre ordentlig på seg.
Åpna øynene og var mer stabil i pusten. Det ble tatt masse prøver, røntgen, ultralyd og MR.
De siste MR-bildene viste omfattende hjerneskader, og Isak ville aldri ha blitt noe bedre. Han ville ha slitt med store kramper hver dag, og aldri kunne klart å uttrykke seg med gråt osv. Det var nesten som han var innestengt i sin egen kropp, helt uten å kunne gi uttrykk for følelser. Ikke reagerte han på smerte, manglet sugerefleks osv. Det ble besluttet å stoppe behandlingen, men etter avtale med oss skulle vi få litt tid på oss.
Den dagen var utrolig tung – og vi bestemte oss for at vi ville ha med Isak hjem for noen dager.
Det ble ordnet, og vi fikk tilbringe fredag til mandag hjemme med gutten vår. Fikk besøk av storesøster og familie – veldig fint å tenke tilbake på!
De siste 14 dagene bodde vi på sykehuset sammen med gutten vår, ting gikk stadig nedover og 27. januar kl 16:03 sovnet han fredelig inn.
Vi er sikker på at dette var til det beste for Isak, og etterhvert oss. Men akkurat nå er det forferdelig tungt.
Det som holder oss oppe nå, er alle minnene vi tross alt fikk. Vi har tatt masse bilder og film som vi kan ta frem når ting blir tungt.
Vi er tross alt heldig ift mange andre som mistet sine kjære små så altfor, altfor tidlig!