Forholde seg til venner...

Stig og jeg har snakka litt om vennene våre ikveld.
Har vært endel pussige episoder i det siste, som jeg synes har vært litt sårt.
I forrige uke ble vi invitert til en gammel kompis av Stig. De fikk baby i februar, og vi møtes kanskje 1 gang pr. år. Vi fikk invitasjon pr. sms 2 timer før kalaset starta, og akkurat den dagen passa det litt dårlig for vår del. Stig meldte fra om dette, og fikk i retur; skjønner at det kan være litt sårt å treffe babyen for dere - vi får ta det igjen senere.
Jaha, så de hadde liksom "skjønt" oss - uten at de har prata med oss i det hele tatt etter at Isak døde?!
Stig gidda ikke å oppklare via sms, så vi slo oss til ro med det på en måte.

Så fikk vi vite via et annet vennepar, at de som inviterte ikke hadde tenkt å be oss i det hele tatt. Men fikk litt kalde føtter, ettersom vi har så god kontakt med vennepar2 så ville vi ha fått vite om babyvisningen - og de ble redd vi skulle bli fornærma for at resten av gjengen ble invitert utenom oss. Nå har ikke jeg kommet til å reagere så sterkt på akkurat det da, vi har jo ikke så mye kontakt med de i utg.punket.
Men håper ikke flere tenker sånn, uten at de i det hele tatt prater med oss om det. Vi skjønner jo at livet går videre for andre folk, og selv om det kan være litt tungt innimellom - vil vi jo inkluderes i livene til de rundt oss?!

Noe annet som vi merker veldig godt nå, er at telefonen er veldig stille.
Rett etter at vi kom hjem fra begravelsen, ringte "alle" for å høre hvordan det gikk.
Da var vi litt i vakum enda, så alt gikk liksom på autopilot. Tror jeg sa til enkelte at alt er litt kaotisk akkurat nå, men håper du kan vente litt på oss - tror vi trenger å ha gode venner når det har gått litt tid og vi har kommet oss litt.
Så reiste vi til Lanzarote, og etter at vi kom hjem derfra er det vi som ringer til folk for å prate litt. Og da blir det ofte om deres hverdag, jeg er ikke en person som øser ut mine tanker og følelser sånn uten videre. Når folk spør hvordan det går, er det lett å si; joda, det går da greit.
Folk må liksom "grave" litt for at jeg skal åpne meg. Og de som kjenner meg, vet dette - men virker som de er litt redd for å si noe galt? Redd for at jeg skal øse ut mine tanker, uten at de kan hjelpe meg? Redd for at de ikke kan si noe fornuftig?

Huff, det var dagens klagebrev - nå er det ny uke med nye muligheter som ligger foran oss!

Stig skal tilbake på jobb i 100%, og jeg skal komme igang med trening.
Og i løpet av uka har jeg en kinodate med en kollega, og på torsdag skal vi ha middagsgjester her. Tror nok det blir en fin uke!

3 kommentarer:

Hege sa...

Skjønner det er vanskelig vennen. Samtidig skjønner jeg den andre siden også, det er fryktelig vanskelig å vite hvor varsomt man skal trå. Og da særlig om det kanskje ikke er de nærmeste vennene... Har du mulighet til å si ting rett ut - om du slår på tråden til folk, fortell at de mer enn gjerne må ta kontakt tilbake, at dere ønsker å bli inkludert. La folk få vite at dere kanskje ikke er så "skjøre" som man som utenforstående kanskje kan tro...

Sunniva sa...

Dette er vanskelig - for begge parter. Jeg forstår begge sidene. Det kan være vanskelig å vite hvor mye man kan eller bør spørre om i en slik situasjon. Uansett tror jeg på at å være ærlig er den beste metoden. Alt kommer frem til slutt uansett. Jeg er av typen som spør uansett jeg, så får den jeg spør heller si at de ikke ønsker å snakke om det.

Klem

Line sa...

Takk for kommentarer, jenter!
Veldig godt å høre fra den andre siden, for jeg skjønner godt at det ikke er lett for de som er rundt oss!

Jeg er ganske direkte, og har ikke noe problem med å "si fra" om at vi vil inkluderes.
Må nok bare ta tiden til hjelp alle sammen.