Dåp

Idag har vi vært stolte faddere til Guttorm i Byneset Kirke.
Jeg var veldig spent på forhånd, både ift Pernille som lett kan bli litt utålmodig og mine egne følelser på det å bære Guttorm til dåpen.
Men alt gikk over all forventning, og jeg pustet lettet ut når vi gikk ut av kirka.
På kirkebakken var det mange som kom bort til oss, både for å gratulere med dåpen og for å si at de syntes det var sterkt når jeg bar Guttorm opp til dåpsfontenen.
Da rant det noen tårer hos meg oxo, men det stoppa heldigvis ganske raskt.

Middagen besto av rømmegrøt&spekemat, kjempegodt!
Pernille var som vanlig veldig snill&blid, hun sov mens vi spiste middag og var i topp form når hun våkna. Fikk masse oppmerksomhet og var virkelig i slaget! Gjett om foreldrene ble stolte når vi fikk masse skryt av snuppa vår?! :)

Pernille fikk rosiner i kirka, og var superfornøyd!


Stolte faddere!


Go'snuppene mine!

Julaften på Moltmyra

Vi hadde en kjempefin julaften sammen med foreldrene mine her hjemme.
Det ble servert ribbe, sossiser, innmat(!)pølse fra Brumunddal og div. tilbehør. Ribbesvoren ble ganske så sprø, den hjemmelagede surkålen smakte bra og store & små kosa seg. Den svenske akevitten var ikke så verst den heller, forresten. ;)

Pernille fikk åpne noen pakker før hun la seg. Det ble endel Ole Brum og Hello Kitty-ting for å si det mildt... ;)
Men nå kan vi henge opp Ole Brum-gardiner, og legge på Ole Brum-sengetøy på rommet hennes - skikkelig gjennomført! :)

Farmor hadde som vanlig kjøpt endel småpakker i tillegg til "hovedpakken", bl.a en dukke - Pernille's første, og det var en Hello Kitty-dukke selfølgelig!




Tåteflaska var populær, og Pernille visste nøyaktig hvor den skulle være;


Julesnuppa vår;


Familien Negård;


Fikk et kjempefint Ole Brum-bilde, som skal henges opp på rommet til Pernille;

Det nærmer seg...

...snart julaften, og vi er snart i mål.
Karamellpuddingen står i ovnen, det blir morgendagens dessert - tradisjonen tro!
Juletreet begynner å få litt pakker under seg, og de lilla adventslysene er byttet ut med røde.
Snart skal årets første juleøl smakes, og jeg lenger etter go'stolen.
Må bare se på NRK ikveld, det er liksom ikke jul uten....



Julekule-tyven på fersken!


Vi hadde en mini-julaften her igår, Silje fikk åpne litt pakker fra svigers og min familie;

2-årsdag

Noen glimt fra 2-årsmarkeringen igår;



Kransen fra oss;


Pernille måtte oxo være med på pølsefesten;

For 2 år siden så vår verden slik ut



Uregelmessige rier startet på formiddagen 21.12, 11 dager på overtid. Hele dagen og ettermiddagen gikk uten at det ble noe særlig vondt, så jeg tenkte at dette kommer til å gå som en lek. Hehe, så feil kan man ta...
Utover kvelden tok riene seg litt mer opp, og det ble kortere imellom hvert tak som kom. Litt over midnatt beslutta den vordende far at vi skulle ta en sjekk på føden, selv om jeg var litt lunken til å dra akkurat da. Men vi dro ned, og som forventa var det leeenge igjen. (1 cm åpning) Vi fikk beskjed om å dra hjem til senga vår, med paracet og varmeflaske. Det ble ikke mye søvn den natta, jeg trampa nesten spor i parketten på stua - runde på runde ble gått mens riene kom stadig oftere. Stig tok tiden, og sov litt...enda skjønner jeg ikke at det går an å sove, når kona tror hun skal tørne. Endelig ble klokka 8, og vi hadde time for overtidskontroll på sykehuset. Først ul, for å sjekke størrelsen på Isak og hvor mye fostervann han lå i. Alt ser bra ut, men stor endring i vekstestimering så vi får beskjed om at vi mest sannsynlig blir innlagt i løpet av dagen. Masse venting og tramping i gangene på poliklinikken, prøvde å lure meg unna i kroker og på do, i frykt for å skremme de andre gravide som sitter der å venter. Omsider kom vi inn til en lege, hun så rimelig kjapt at her er fødselen igang, og for å få litt fortgang på sakene prøvde hun å fjerne en slags hinne - ikke akkurat behagelig for å si det mildt.
Vi ble skrevet inn på føden rundt 13, da fikk vi servert lunsj - selv om jeg ikke hadde spist siden middag dagen før, var jeg ikke særlig sulten gitt. Men fikk pressa ned litt salat, for å ha litt krefter til resten av dagen. Fikk ei kjempekoslig jordmor, som var så omtenksom at jeg måtte grine hver gang hun spurte hvordan det gikk. Hun tappa i badekaret, og når jeg kom inn på badet var det masse telys og deilig badevann som ventet meg. Det gjorde utrolig godt, selv om riene stadig ble vondere og jeg trodde seriøst en stund at jeg skulle dø av smerter. Etter en stund ble det nok bading, og jordmora ville sjekke åpning. Jeg følte meg veldig klar for å bli ferdig med alt, og ble litt(?) skuffet når det bare var 3 cm åpning. Det ble vaktskifte og ei ny jordmor kom inn, oxo hun var trivelig og prøvde alt for å få meg til å slappe av og puste godt. Ble tilbydt lystgass etter en stund, men det var bare tull og jeg slengte fra meg maska etter å ha prøvd et par innpust.
Rundt kl 18 mente jordmora at vi måtte få litt fortgang, det var blitt 4 cm og jeg ville ha epidural. Det ble ringt etter en anestilege for å fixe epiduralen, de skulle bare ta vannet først - for å koble på en STAN. Det er en overvåkningsdings som ble koblet på hodet til Isak, sånn at de hele tiden fikk se hvordan han hadde det i magen. Vannet ble tatt, og det var visst veldig misfarget - fra da av gikk ting veldig fort. Jeg ble litt borte i perioder, det var mye folk og det ble diskutert heftig. De var litt usikker på apparatet som målte hjertefrekvensen til Isak, og de prøvde flere forskjellige måter for å få litt mer nøyaktige målinger.
Plutselig kom det 2 leger brasende inn på rommet, og før jeg i det hele tatt skjønte noe måtte jeg kaste meg over i ei ny seng, og det gikk i full fart bortover korridoren.



Inn i heisen, og alt jeg tenkte var at dette går helt sikkert bra - man hører jo om sånt innimellom, og det går bestandig bra. Husker tårene mine som rant, og jeg spurte om det gikk bra med babyen min - legen sa vi har slått katastrofe-alarm, babyen din er veldig stressa.
Vi raste inn på operasjonssalen, der sto det masse folk klare allerede - det var som å være med i en film. Stig hadde jeg helt glemt oppi alt kaoset, men ei dame kom å fortalte at han måtte vente utenfor - men de skulle ta godt vare på han.
Det var rimelig hektisk rundt meg, og jeg fikk masse nåler her & der og hylte inn i oksygenmaska flere ganger. Husker at ei dame sto over hodet mitt og strøk meg på kinnet og over håret, og prøvde å berolige meg om at dette skulle gå bra. Alle i rommet var der for å hjelpe meg&Isak, og at jeg måtte slappe av. Plutselig ble det mørkt...




Jeg ble trilla ned ca kl 19:05, og 19:14 var Isak ute. Helt uten hjerteaktivitet og blå i huden. Det tok 10 min før hjertet kom igang igjen, og etter 40 min klarte han å puste selv. Stig fikk beskjeder fra jordmora underveis, og det var nok en redd og bekymret pappa som venta på Isaken. Etterhvert som Isak ble nogenlunde stabil, fikk Stig bli med når Isak ble trillet ned på nyfødt intensiv. Han lå i en kuvøse, og fikk pustehjelp da han var veldig medtatt og sliten.



Jeg våkna opp på overvåkninga etter et par timer, rimelig omtåket og veldig tørr i munnen. Kjente noe som rant i ansiktet og fikk nesten panikk - jeg blødde neseblod pga en sonde i nesen. Fikk en vattpinne med vann, og trodde jeg skulle dø av tørste. Har ikke peiling på tidsperspektet i denne perioden, alt er i tåke. Etterhvert ble jeg trillet opp på barsel, traff Stig ved heisen. Han hadde vært nede hos Isak, og fått beskjed om at jeg var på tur opp. Fikk en god klem og han fortalte litt om hvordan tilstanden til Isak var. Men alt var så usikkert, vi var i sjokk og mye informasjon forsvant nok litt på veien.
Etter å ha kommet oss inn på rommet, tatt diverse prøver av meg og fått summa oss litt - fikk vi besøk av barnelegen som hadde behandlet Isak rett etter KS.
Han fortalte litt om situasjonen, og at dette var svært alvorlig. Alt var veldig usikkert, og han visste ikke om Isak ville overleve natta. De kunne ikke så hvor store skadene var, før det hadde gått en tid - men det så ikke spesielt bra ut.
Jeg klarte ikke å ta ting innover meg akkurat da, alt var uvirkelig og det eneste jeg tenkte på var å komme ned til Isak.
Synes å huske at klokka var rundt 1 på natta, når vi fikk komme inn på akutt-rommet der Isak lå. Jeg lå i senga, og klarte såvidt å skimte en rosa(!) lue i den åpne kuvøsen. Masse ledninger, pipelyder og skumle maskiner omringet gutten vår.
Fikk lagt en hånd oppå Isak, og kjent den varme, myke huden hans - og samtidig kjente jeg hele gutten rista under hånda mi. Han hadde veldig høy puls og var utrolig stressa. Etterhvert fikk jeg løfta på hodet, og så en gutt som lå der med oppsperrede øyne og en diger tube i munnen.



Men oppi alt dette så jeg en nydelig gutt, med lubne hender og lår - kraftige hender og en rund hake. Fikk et lite glimt under lua, og der var det mørkt krøllete hår.
Jeg vil alltid huske sykepleieren som hadde Isak den natta, hun var veldig oppmerksom og uten at jeg hadde sagt noe - fikk hun lagt Isak med et lass av ledninger på slep opp på brystet mitt og det en merkelig følelse. På en måte klarte jeg ikke å ta innover meg at det faktisk var sønnen vår som lå der, alt var så kaotisk i hodet mitt og ting hadde gått så fort. Samtidig kunne det ikke være en mer perfekt Isak, som vi hadde venta sånn på. Det var en ut-av-deg-sjæl-opplevelse.





Vi tilbringte en god stund på intensiven, både jeg & Stig fikk kjenne kroppsvarmen til Isaken og kosa oss masse. Jeg kjente jeg var sliten og klarte såvidt å holde opp øynene mine, tror jeg sov litt innimellom oxo. Pleieren som var med ned fra barsel, synes jeg så litt slapp ut og ville gjerne at vi skulle dra opp en stund for å få i oss litt mat og roa oss ned litt. Blodtrykket mitt var visst ikke helt bra, så etter litt betenkningstid ble vi med opp - med klar beskjed til pleieren om at vi måtte få telefon så snart noe endra seg med Isak. Prata litt med barnelegen, og han mente vi hadde en sterk gutt, som var stabil og mest sannsynlig klarte seg over natta.
Da kunne vi senke skuldrene bittelitt, og tok sjansen på å slappe av litt på rommet vårt. Tror jeg sovna rimelig kjapt, helt i ørska av sterke smertestillende og utmattelse. Men helt sikkert med et smil om munnen, vi var foreldre til Verdens Tøffeste Isak!



Minnesiden til Isak

Juleforberedelser



Vi har gått bort fra alle prinsipper i år;
det meste av julepynt er på sin vante plass rundt omkring i huset, og juletreet er pyntet!
Dette er aaaltfor tidlig etter min mening, men i år dropper vi alle prinsipper & vaner. Stig&Silje var så ivrige igår, og når edelgrana sto der og bare ropte etter pynt så fikk alle viljen sin. :)
Og det ble så fint, med fine kuler og de flotte englelysene jeg kjøpte på nyttårssalget. (bilde kommer)

Så nå er det visst jul på Moltmyra, selv om julefølelsen lar vente på seg.

Silje skal være her frem til tirsdag, og idag skal vi på "Melkekartongen" å spise lunsj sammen med foreldrene mine, bror m/fam og hans svigerforeldre. Det er en koslig tradisjon, som pleier å få meg i julestemning.
Kaffe&kaker tar vi hjemme hos oss etterpå, en litt forsinket bursdagsfeiring for Stig&meg.

I dvale?



Det er ikke så mye aktivitet i bloggen for tiden, av ulike årsaker.
Stig er hjemme i pappa-perm, og jeg merker at de vanlige rutinene blir litt endret.
Vi er stadig på farten, enten på shopping eller besøk. Prøver å holde på sovetidene til Pernille, hun har fortsatt 2 dupper i løpet av dagen.
Når hun sover, prøver jeg å fixe litt i heimen - det er vel snart jul?!

Jeg er ikke helt på topp i disse dager, merker at Isak-dagen nærmer seg i takt med juleforberedelsene. Bursdag har jeg visst oxo snart, men jeg klarer liksom ikke helt å glede meg så mye til hverken det ene eller andre. Humøret er rimelig flatt for å si det sånn.
Kjenner litt på den dårlige samvittigheten overfor Pernille, lurer på når jeg kan klare å glede meg over juleforberedelsene og "feire" jul med glede sammen med henne.
Det blir ihvertfall ikke i år, akkurat nå skulle jeg gjerne gått i dvale - og kommet frem i februar en gang....

På jakt etter Polly

Hmm...hva ser jeg langt der borte i det fjerne?


Nam, nam - her må jeg ut på jakt; veldig målbevisst


Jippi, jeg elsker Polly! Hæ, får jeg ikke smake???

Adventstur til Åre

Titt-titt!


Litt gris blir det når man skal spise selv;


Men er veldig flink, og får mye skryt når jeg klarer det;


Rødvinskos på kvelden;


Hmmm....smågodt for meg?


Trapp er ingen hinder lenger;


Morsomt med akebrett!


Ut på tur, aldri sur!


Vi har vært på hyttetur til Åre, fra mandag til onsdag. (mer hus enn hytte da men...)
Stig har pappapermisjon, og jeg ferie - så det var deilig å ta en familietur nå før julestria kommer.
Veldig fin beliggenhet, ca. 50 m til systembolaget og Åre Bageri, med masse godsaker - herlig! ;)

Pernille har som vanlig vært et prakteksemplar på tur. Så lenge hun får kos & oppmerksomhet, mat & drikke så er hun kjempehappy.