For 2 år siden så vår verden slik ut

Uregelmessige rier startet på formiddagen 21.12, 11 dager på overtid. Hele dagen og ettermiddagen gikk uten at det ble noe særlig vondt, så jeg tenkte at dette kommer til å gå som en lek. Hehe, så feil kan man ta...
Utover kvelden tok riene seg litt mer opp, og det ble kortere imellom hvert tak som kom. Litt over midnatt beslutta den vordende far at vi skulle ta en sjekk på føden, selv om jeg var litt lunken til å dra akkurat da. Men vi dro ned, og som forventa var det leeenge igjen. (1 cm åpning) Vi fikk beskjed om å dra hjem til senga vår, med paracet og varmeflaske. Det ble ikke mye søvn den natta, jeg trampa nesten spor i parketten på stua - runde på runde ble gått mens riene kom stadig oftere. Stig tok tiden, og sov litt...enda skjønner jeg ikke at det går an å sove, når kona tror hun skal tørne. Endelig ble klokka 8, og vi hadde time for overtidskontroll på sykehuset. Først ul, for å sjekke størrelsen på Isak og hvor mye fostervann han lå i. Alt ser bra ut, men stor endring i vekstestimering så vi får beskjed om at vi mest sannsynlig blir innlagt i løpet av dagen. Masse venting og tramping i gangene på poliklinikken, prøvde å lure meg unna i kroker og på do, i frykt for å skremme de andre gravide som sitter der å venter. Omsider kom vi inn til en lege, hun så rimelig kjapt at her er fødselen igang, og for å få litt fortgang på sakene prøvde hun å fjerne en slags hinne - ikke akkurat behagelig for å si det mildt.
Vi ble skrevet inn på føden rundt 13, da fikk vi servert lunsj - selv om jeg ikke hadde spist siden middag dagen før, var jeg ikke særlig sulten gitt. Men fikk pressa ned litt salat, for å ha litt krefter til resten av dagen. Fikk ei kjempekoslig jordmor, som var så omtenksom at jeg måtte grine hver gang hun spurte hvordan det gikk. Hun tappa i badekaret, og når jeg kom inn på badet var det masse telys og deilig badevann som ventet meg. Det gjorde utrolig godt, selv om riene stadig ble vondere og jeg trodde seriøst en stund at jeg skulle dø av smerter. Etter en stund ble det nok bading, og jordmora ville sjekke åpning. Jeg følte meg veldig klar for å bli ferdig med alt, og ble litt(?) skuffet når det bare var 3 cm åpning. Det ble vaktskifte og ei ny jordmor kom inn, oxo hun var trivelig og prøvde alt for å få meg til å slappe av og puste godt. Ble tilbydt lystgass etter en stund, men det var bare tull og jeg slengte fra meg maska etter å ha prøvd et par innpust.
Rundt kl 18 mente jordmora at vi måtte få litt fortgang, det var blitt 4 cm og jeg ville ha epidural. Det ble ringt etter en anestilege for å fixe epiduralen, de skulle bare ta vannet først - for å koble på en STAN. Det er en overvåkningsdings som ble koblet på hodet til Isak, sånn at de hele tiden fikk se hvordan han hadde det i magen. Vannet ble tatt, og det var visst veldig misfarget - fra da av gikk ting veldig fort. Jeg ble litt borte i perioder, det var mye folk og det ble diskutert heftig. De var litt usikker på apparatet som målte hjertefrekvensen til Isak, og de prøvde flere forskjellige måter for å få litt mer nøyaktige målinger.
Plutselig kom det 2 leger brasende inn på rommet, og før jeg i det hele tatt skjønte noe måtte jeg kaste meg over i ei ny seng, og det gikk i full fart bortover korridoren.



Inn i heisen, og alt jeg tenkte var at dette går helt sikkert bra - man hører jo om sånt innimellom, og det går bestandig bra. Husker tårene mine som rant, og jeg spurte om det gikk bra med babyen min - legen sa vi har slått katastrofe-alarm, babyen din er veldig stressa.
Vi raste inn på operasjonssalen, der sto det masse folk klare allerede - det var som å være med i en film. Stig hadde jeg helt glemt oppi alt kaoset, men ei dame kom å fortalte at han måtte vente utenfor - men de skulle ta godt vare på han.
Det var rimelig hektisk rundt meg, og jeg fikk masse nåler her & der og hylte inn i oksygenmaska flere ganger. Husker at ei dame sto over hodet mitt og strøk meg på kinnet og over håret, og prøvde å berolige meg om at dette skulle gå bra. Alle i rommet var der for å hjelpe meg&Isak, og at jeg måtte slappe av. Plutselig ble det mørkt...




Jeg ble trilla ned ca kl 19:05, og 19:14 var Isak ute. Helt uten hjerteaktivitet og blå i huden. Det tok 10 min før hjertet kom igang igjen, og etter 40 min klarte han å puste selv. Stig fikk beskjeder fra jordmora underveis, og det var nok en redd og bekymret pappa som venta på Isaken. Etterhvert som Isak ble nogenlunde stabil, fikk Stig bli med når Isak ble trillet ned på nyfødt intensiv. Han lå i en kuvøse, og fikk pustehjelp da han var veldig medtatt og sliten.



Jeg våkna opp på overvåkninga etter et par timer, rimelig omtåket og veldig tørr i munnen. Kjente noe som rant i ansiktet og fikk nesten panikk - jeg blødde neseblod pga en sonde i nesen. Fikk en vattpinne med vann, og trodde jeg skulle dø av tørste. Har ikke peiling på tidsperspektet i denne perioden, alt er i tåke. Etterhvert ble jeg trillet opp på barsel, traff Stig ved heisen. Han hadde vært nede hos Isak, og fått beskjed om at jeg var på tur opp. Fikk en god klem og han fortalte litt om hvordan tilstanden til Isak var. Men alt var så usikkert, vi var i sjokk og mye informasjon forsvant nok litt på veien.
Etter å ha kommet oss inn på rommet, tatt diverse prøver av meg og fått summa oss litt - fikk vi besøk av barnelegen som hadde behandlet Isak rett etter KS.
Han fortalte litt om situasjonen, og at dette var svært alvorlig. Alt var veldig usikkert, og han visste ikke om Isak ville overleve natta. De kunne ikke så hvor store skadene var, før det hadde gått en tid - men det så ikke spesielt bra ut.
Jeg klarte ikke å ta ting innover meg akkurat da, alt var uvirkelig og det eneste jeg tenkte på var å komme ned til Isak.
Synes å huske at klokka var rundt 1 på natta, når vi fikk komme inn på akutt-rommet der Isak lå. Jeg lå i senga, og klarte såvidt å skimte en rosa(!) lue i den åpne kuvøsen. Masse ledninger, pipelyder og skumle maskiner omringet gutten vår.
Fikk lagt en hånd oppå Isak, og kjent den varme, myke huden hans - og samtidig kjente jeg hele gutten rista under hånda mi. Han hadde veldig høy puls og var utrolig stressa. Etterhvert fikk jeg løfta på hodet, og så en gutt som lå der med oppsperrede øyne og en diger tube i munnen.



Men oppi alt dette så jeg en nydelig gutt, med lubne hender og lår - kraftige hender og en rund hake. Fikk et lite glimt under lua, og der var det mørkt krøllete hår.
Jeg vil alltid huske sykepleieren som hadde Isak den natta, hun var veldig oppmerksom og uten at jeg hadde sagt noe - fikk hun lagt Isak med et lass av ledninger på slep opp på brystet mitt og det en merkelig følelse. På en måte klarte jeg ikke å ta innover meg at det faktisk var sønnen vår som lå der, alt var så kaotisk i hodet mitt og ting hadde gått så fort. Samtidig kunne det ikke være en mer perfekt Isak, som vi hadde venta sånn på. Det var en ut-av-deg-sjæl-opplevelse.





Vi tilbringte en god stund på intensiven, både jeg & Stig fikk kjenne kroppsvarmen til Isaken og kosa oss masse. Jeg kjente jeg var sliten og klarte såvidt å holde opp øynene mine, tror jeg sov litt innimellom oxo. Pleieren som var med ned fra barsel, synes jeg så litt slapp ut og ville gjerne at vi skulle dra opp en stund for å få i oss litt mat og roa oss ned litt. Blodtrykket mitt var visst ikke helt bra, så etter litt betenkningstid ble vi med opp - med klar beskjed til pleieren om at vi måtte få telefon så snart noe endra seg med Isak. Prata litt med barnelegen, og han mente vi hadde en sterk gutt, som var stabil og mest sannsynlig klarte seg over natta.
Da kunne vi senke skuldrene bittelitt, og tok sjansen på å slappe av litt på rommet vårt. Tror jeg sovna rimelig kjapt, helt i ørska av sterke smertestillende og utmattelse. Men helt sikkert med et smil om munnen, vi var foreldre til Verdens Tøffeste Isak!



Minnesiden til Isak