Riktig?

Er det oss det er noe alvorlig galt med?
Ettersom vi ikke er bitter på legene, jordmora og helsepersonalet forøvrig for at det gikk så galt med Isak?
Vi føler at det er endel rundt oss som synes vi er "kalde" og ikke bryr oss om hva som skjedde med Isaken.
SELFØLGELIG gjør vi det, men uansett hvor mye vi tenker, forbanner og graver oss ned i negative tanker - vi får ALDRI Isak tilbake. Og folk er forskjellige når det gjelder sorg.
Noen klarer ikke å komme seg utav senga, blir helt knust og ser ikke noe positivt i fremtiden.
Andre fortrenger, og går videre uten å se seg tilbake - helt til det smeller i bakhodet.
Vi er midt imellom dette. Noen dager er helt ræva og vi tenker på alt vi skulle ha gjort sammen med Isaken vår og som vi aldri får oppleve med han.
Andre dager er vi på overflaten igjen, ser fremover og tenker tilbake på tiden med Isak som noe utrolig verdifullt for både oss som personer og par.

Alt dette er vi ikke så flink til å utkommunisere, og det er vel ingen av oss som er spesielt glad i å være i fokus sånn sett. Begge to har "sine" som er våre ventiler, og vi prater masse sammen bare vi to. Det er ikke så lett å prate om alt med folk som ikke er/har vært i samme situasjon.
Det går bare ikke an å forestille seg hvordan det er å miste et barn, og det er bare sånn det er.
Vi setter stor pris på de som sier rett ut at de ikke vet hvordan det er, men vil gjerne høre hvordan det går og vil så gjerne hjelpe så godt de kan.

Men det er noen som hele tiden skal gjøre alt "riktig", og som føler at vi ikke gjør det samme.
Men hva er riktig? Og hvem vet hva som er riktig?

2 kommentarer:

Anonym sa...

Det som er riktig er det som som er riktig for dere.
Ingen andre kan vite hvordan dere har det inni dere og hvordan dere ønsker å gå frem i livet.

Hege sa...

Jeg tror mange er opptatt av dette med skyld - man kanaliserer sorgen sin over på noe, på noen, i håp om at den blir lettere å bære...
Jeg er en av de som sier "jeg greier ikke å skjønne hvordan det må føles å miste et barn" - men jeg tror sorgen vil være der like sterk, selv om man anklager alle som har vært involvert i historien deres.
Og som Sunniva sier - det er dere som vet hva som er riktig for dere.