Når livet vårt fikk en mening...igjen...

For 1 år siden ble vi foreldre til en bittelita snuppe, og livet vårt fikk en mening igjen! Jeg var så spent på forhånd, om jeg klarte å bli glad i snuppa på samme måte som Isaken. Mange vanskelige tanker&følelser, samtidig som vi gleda oss noe vannvittig til å få møte mageboeren. Svangerskapet var en berg- og dalbane, med mange opp-og nedturer ift oppfølging underveis og planlegging av fødsel. Og selv om kontrollfreaken fikk litt panikk når keisersnittet ble fremskyndet etter en kontroll på St.Olav, og jeg tenkte en stund at nå går det galt igjen - kom vi i mål, og for en Premie vi fikk!!! Og nå er jeg ikke i tvil; hjertet mitt har plass til både Isak&Pernille - og jeg er sikker på at Storebror koser seg med boller&brus idag, og feirer lillesøstra si, der han er!

Jeg skjønner ikke at det har gått et år siden vi satt på St.Olav, og fikk beskjed om at det ble KS så snart det ble ledig på operasjonssalen. Det var 6 dager før planlagt dato, og jeg skalv mens tårene rant. Jeg var så redd, og trodde ikke at jeg skulle klare å komme meg til fødeavdelingen. Legen vår, Ezster Vanky - min store Helt, klarte å roe meg ned og ga meg en god&lang klem mens hun hviska i øret mitt at det går bra, vi skal klare dette og om noen timer får du treffe Pernissen din!
Stig var bare happy, og så letta for at svangerskapet endelig var over. Ventetiden hadde nok vært en påkjenning for pappa'n også, og Ezster kommenterte at hun hadde aldri sett en så fornøyd vordende far før.
Selve KS-opplevelsen var helt fantastisk, selv om spinalbedøvelsen var et lite he... å få satt inn. Men etter en time med prøving og feiling fra 2 ulike leger, kom eksperten og vips! så satt bedøvelsen der den skulle og alt var klart for å hente ut Pernille. Jeg rista så fælt på benken, hele kroppen var i spenning og tårene bare rant og rant...anestilegen tørka tårene mine og prøvde å roe meg ned med småprat.
Og plutselig hørte vi fra legen at nå er vi klar, babyen er på tur ut!
Pernille pusta litt dårlig, så hun ble lagt direkte på et bord rett ved oss for å få litt pustehjelp. Alt dette var vi forberedt på, da det er helt vanlig under ks at babyen kan få litt problemer med pusten. Men alle var så rolig og forklarte mens de holdt på at det ikke var noen fare - alt var i skjønneste orden og Stig måtte bare komme bort for å se på henne og ta bilder. Jeg så alt fra benken jeg lå på, og når vi hørte det første skjærende skriket til Pernille trodde jeg hjertet mitt skulle briste - en fantastisk lyd!! Og når hun fikk komme bort til meg, for å hilse på mamma'n sin var det mange rundt oss som måtte tørke en tåre - alle på operasjonssalen var godt informert om Isak-historien og de var nok lettet for at alt hadde gått bra denne gangen. Jeg var helt i tåka, og klarte ikke helt å ta innover meg at det faktisk var babyen min som lå der å kikka på meg. Helt surrealistisk!
At jeg ikke ble uttørka kan jeg nok takke dryppet for, det var helt vått rundt hodet mitt av tårene mine. Og anestilegen tørka og tørka...
Jeg var så letta, glad & stolt over at alt hadde gått bra, samtidig som bildene av Isaken kverna i hodet mitt. Heldigvis hadde vi en fantastisk jordmor, som skjønte mye av tankene mine og hun tok seg god tid sånn at både jeg & Stig fikk se, lukte og kjenne på Pernille før de tok henne med opp til barsel. Stig fikk være med, mens jeg ble kjørt til overvåkninga. Den timen jeg lå der og venta på å få komme opp var utrolig lang! Når jeg endelig kom meg på barsel og rommet vårt, fikk jeg se en stolt pappa som satt med Pernille i armene og strålte av lykke!
Herlighet, så utrolig lykkelig vi var - og er for Snuppa vår!